Bjørn (Ursus arctos)

Bjørn, egentlig brunbjørn, er det største landlevende rovdyret på det europeiske fastlandet. Brunbjørnen kan ha en lengde på inntil 2,5 meter, mens skulderhøyden sjelden er på mer enn én meter. Hannene veier 100–300 kilo og hunnene 60–200 kilo. Brunbjørnen er stort sett knyttet til skogshabitater. Den er en solitær art som ikke hevder revir, men har et fast hjemmeområde som overlapper med flere andre bjørner.

Brunbjørnen er altetende med et kosthold som består av 95% plantekost (som bær, saftige røtter og urter), men den spiser også noen dyr (som insektlarver, maur og smågnagere) og honning. Bjørn tar også noen ganger sau som er uten tilsyn, og i noen tilfeller også elgkalver og reinkalver. I noen områder av Nord-Amerika og Russland tar brunbjørn også mye fisk, særlig laks.

Brunbjørnen går i hi om vinteren, men går ikke i dvale. Under vintersøvnen tærer de på kroppsfettet og senker kroppstemperaturen med 4–5 grader. Hiet graver bjørnen gjerne ut i en gammel maurtue, i en steinete li eller legger seg til under en stor stein. I Norge går bjørnen i hi i oktober eller november og forlater det i april eller mai, men av og til så tidlig som mars. Alt etter temperaturen.

Paringstiden til bjørnen er i mai–juli, men det befruktede egget fester seg først til livmoren når binnene går i hi om høsten. Ungene fødes i hiet fra desember til februar og veier da bare 0,3–0,6 kilo. De kan få opptil tre unger i ett kull. Når ungene forlater hiet om våren, veier de om lag fire kilo. Binnene har melk i rundt 2,5 år og ungene kan følge henne i inntil fire år. Bjørner kan bli opptil 30 år gamle.

Den skandinaviske bjørnestammen

Tidlig på 1800-tallet ble bjørnebestanden i Skandinavia anslått til rundt 4000–5000 dyr, av disse levde 70 prosent i Norge. Deretter gikk bjørnebestanden kraftig tilbake fra 1845 som følge av intens jakt med utryddelse som mål. I 1850–1860 ble det skutt 200–300 bjørn per år i Norge, og siden 1930-årene har bjørnen nærmest vært utryddet her i landet. Den siste helnorske bestanden, i Vassfaret, forsvant i 1980-årene.

I Sverige begynte derimot bjørnestammen å hente seg opp igjen allerede fra 1930-årene. Fra 1970-årene og utover har det kommet en del bjørner inn i Norge fra nabolandene Sverige, Finland og Russland.

Bestandstatus

I 2023 ble det påvist 178 brunbjørner i Norge ved hjelp av DNA-analyser. 79 av dem var hunnbjørner, mens 99 var hannbjørner. Mange av bjørnene ble påvist nær riksgrensene mot øst, og lever sannsynligvis deler av året i våre naboland. Det politiske bestandsmålet for bjørn er 13 årlige ynglinger. Dette målet har aldri blitt nådd. I 2023 var det 9,6 ynglinger av bjørn i Norge. Det var kun i region 5 (Hedmark) at bestandsstatus var over målet. Bestanden i Norge består av få reproduserende individer og brunbjørn er klassifisert som sterkt truet på den norske rødlista for arter.

Binnene i Norge har leveområder som ligger tett opp til områdene med binner i Sverige, Finland og Russland. De lever derfor hovedsakelig i de fem avgrensende områdene Pasvik, Anárjohka, indre Troms, østlige Nord-Trøndelag og østlige Hedmark. Hannbjørnene bruker større områder enn binnene og kan streife over store avstander.

Utviklingen av bjørnebestanden i Norge går veldig sakte. Det henger sammen med at alt for mange skytes hvert år og hvordan bjørnen forvaltes i Sverige. De  siste årene har Sverige hatt mål om å redusere bjørnebestanden. Bare i 2024 ble det skutt nesten 500 bjørner i Sverige. Det største problemet er at norske myndigheter ikke har et ønske om å bygge opp bestanden, til tross for at bestandsmålet aldri har blitt nådd.

Trusler

Som for alle andre arter i norsk natur er arealødeleggelser og tap av leveområder en av de største truslene. Men for bjørn så utgjør den lovlige jakten også en stor del av dødeligheten. De siste ti årene har det blitt skutt i snitt ti bjørner hvert år. Dette er svært mye av en bestand som teller kun rundt 170 individer. En rekke viktige binner har også blitt skutt.

Global utbredelse

Globalt har brunbjørnen en holarktisk utbredelse; den finnes både i Eurasia og Nord-Amerika. Arten er særlig knyttet til de store skogområdene, men de små restbestandene som finnes sør i Europa lever i fjellområder.