Dagens Næringsliv (DN) har den siste tiden publisert flere viktige saker om rovdyr, natur og samfunn. I en av sakene er daglig leder i Foreningen Våre Rovdyr intervjuet , der hun blant annet peker på hvor ekstremt lav toleransen for rovdyr er i Norge sammenlignet med andre land.
DN dokumenterer at nepalske tigere har tatt livet av 120 mennesker på 15 år. Likevel er det bred politisk vilje i Nepal til å ta vare på tigeren – gjennom forebygging, kompensasjon, kunnskap og sameksistens.
Dette skjer i et av verdens fattigste land, preget av politisk ustabilitet, korrupsjon, mangelfull infrastruktur, svakt helsevesen, flom og jordskjelv. Likevel har Nepal lykkes der rike land ofte hevder at det er «for vanskelig».
I Norge skytes hundrevis av rovdyr hvert eneste år – også når de verken utgjør en reell trussel mot mennesker eller husdyr. Rovdyr felles på kvoter, som politiske kompromisser, for å «dempe konflikter». Dette er ikke naturforvaltning. Det er symbolpolitikk.
Når et av verdens fattigste land finner rom for verdens farligste kattedyr, mens et av verdens rikeste land ikke tåler gaupa – et sky og menneskevennlig rovdyr – da handler dette ikke om risiko. Det handler om vilje, makt og politiske prioriteringer.
Norsk rovdyrpolitikk er i dag styrt av kunstige soner, minimale bestandsmål og en forestilling om at naturen må tilpasses menneskelig komfort – ikke økologisk kunnskap. Resultatet er bestander presset mot utryddelsesgrensen, i strid med både naturfaglige råd og internasjonale forpliktelser.
I mange andre land er sameksistens selve målet. Konflikter håndteres med kunnskap, arealplanlegging og forebyggende tiltak – ikke gjennom kontinuerlig nedskyting av truede arter.
Vi må også slutte å late som om naturvern handler om små grønne flekker på et kart. Fragmenteringen av norsk natur er i ferd med å gjøre sameksistens umulig. I Nepal har man i årevis bygget sammenhengende økologiske korridorer mellom verneområder. I Norge bygger vi hyttefelt, vindkraftanlegg og alpinanlegg – og kaller det grønn utvikling.
Dette handler ikke bare om rovdyr.
Det handler om hvilket natursyn vi velger å styre etter.
Om vi ser oss selv som herskere over naturen – eller som en del av den.
Dette er et politisk valg.
Og det er et valg som kan gjøres om.
Spørsmålet er ikke om Norge har råd til – eller plass til – store rovdyr.
Spørsmålet er om norsk politikk har mot til å ta naturen på alvor.
Du kan lese sakene i DN her