Den sittende regjering ønsker nå en reduksjon av gjeldende bestandsmål for ulv og bjørn. Klima- og miljødepartementet har derfor bedt Miljødirektoratet om å gjennomføre en utredning om dette. Forslaget kan bety en fullstendig utryddelse av disse to artene i Norge.
At Norge, som fra før har Europas mest restriktive rovdyrpolitikk, går til et så ekstremt skritt er sjokkerende. Stikk i strid med gjeldende lovverk, internasjonale forpliktelser og den nylig underskrevne naturavtalen. Dagens bestandsmål er for ulv 3 årlige (helnorske) kull og for bjørn 13 årlige kull i hele landet. Forskning har vist at dagens bestandsmål allerede holder de store rovdyrene under kritiske minimumsnivå. Med så få ynglinger i året kommer ikke disse artene til å få levedyktige og genetisk sunne bestander i Norge.
En generell regel for at bestander skal være genetisk levedyktige og unngå langsiktige problemer med innavl og tap av genetisk materiale, er at de må bestå av minst 500 individer. De oppdaterte tallene for disse to artene i Norge viser at det kun er 34 ulver og 160 bjørner som lever her nå. Dette er altså for mye for Sp og Ap.
Bjørn og ulv er kategorisert som sterkt og kritisk truet i norsk natur. Spesielt bjørnen har en reproduksjonstid som tilsier at arten er ekstra sårbar. Binnene får ikke unger før de er rundt 5 år, de føder få unger og går sammen med ungene i lang tid. Norge har aldri klart å komme opp på det politisk bestemte bestandsmålet for bjørn, da vi de siste årene bare har hatt rundt 8 ungekull per år.For ulv må en reduksjon av bestandsmålet bety at man går ned til 1 eller 2 årlige ulvekull. Når vi vet at innavlsgraden på ulv i Norge er svært høy, så utgjør en slik «restriktiv rovviltpolitikk» en reell fare for ulven i norsk natur.
Populasjonsgenetisk trenger ulvebestanden å vokse seg ut av den genetiske flaskehalsen så fort som mulig. Og den trenger at flere individer med friske gener overlever turen gjennom reinbeiteområdene i nord. Sist det kom en genetisk viktig ulv inn i Norge fra den finsk-russiske stammen, så ble den skutt med velsignelse fra Klima- og miljødepartementet.Den 19. desember 2022 kunne man lese på regjeringen sine nettsider at vår Klima – og miljøminister var jublende glad for den nye internasjonale naturavtalen det hadde blitt enighet om i Montreal. «– Dette er avtalen som skal hjelpe oss å løse naturkrisen og gi oss mer natur i stedet for mindre», uttalte Espen Barth Eide. Men her hjemme har vi sett lite til at ministeren tar den nye naturavtalen på alvor.
Bare måneder etter signering av avtalen så sender altså Norges Klima – og miljøminister en bestilling til Miljødirektoratet om å redusere bestandsmålene for ulv og bjørn. Det er nesten så en ikke tror det er sant. Årsaken til at de to regjeringspartiene Ap og Sp ønsker færre rovdyr er av hensyn til beitenæring og lokalsamfunn. Dette er lokalsamfunn som også rommer en stor andel mennesker som ønsker en natur med rovdyr i. Spørreundersøkelser om store rovdyr de siste årene har avdekket at et stort flertall av den norske befolkningen er positive til rovdyr i naturen, også blant de som bor i distriktene.
Når det gjelder tap av sau til rovdyr, har aldri tapstallene vært så lave som nå, selv om sauetallet i norsk natur har vært ganske konstant. Antall sauer tatt av rovdyr er faktisk mer enn halvert de siste ti årene og ligger nå på rundt 15 000 dyr i året. Til sammenlikning dør det hvert år mer enn 70 000 sauer på beite av helt andre årsaker enn rovdyr. Norge er også det landet i verden som betaler ut desidert mest i erstatning for sau antatt drept av rovdyr, med utbetalinger til norske sauebønder på 46 millioner kroner i 2022. Men den største prisen vi betaler for å holde de store rovdyrene på uforsvarlig lave nivåer er likevel i form av økosystemer som er i konstant ubalanse.
Vi har hatt en eksplosiv vekst av hjortedyr i Norge de siste årene. Dette fører til store skader på skog og flere steder i Norge har selje, alm og osp blitt sjeldne på grunn av overbeiting fra kunstig høye elg- og hjortebestander. Hvis rovdyr ikke kan tynne ut bestandene av de viltlevende beitedyra, går dette ut over artsmangfoldet. Det å ta vare på rovdyra våre handler ikke bare om å redde ulven og bjørnen som arter, men å ta vare på en natur i balanse.Nivået på norsk naturforvaltning bør heves slik at den i det minste oppfyller naturmangfoldlovens intensjon om å være økosystembasert.
Å opprette sunne og intakte økosystemer er også et av FNs viktigste bærekraftsmål. Store rovdyr er helt avgjørende for å få til dette. Likevel fortsetter den forhistoriske etterfølgelsen av de store rovdyrene her til lands. En regjering som tar naturmangfoldkrisen på alvor, ville aldri ha kommet opp med et forslag om å gjøre situasjonen enda verre for noen av landets mest utrydningstruede arter. Isteden for å så tvil om forskning og dra Europas mest restriktive forvaltning av store rovdyr enda lengre i negativ retning så burde landets politiske ledelse ha arbeidet for en normalisering av tilstedeværelsen til de store rovdyrene. Vi trenger ikke flere utredninger fra sittende regjeringen for å finne ut det vi allerede vet.
Det er ikke kunnskap som er flaskehalsen, det er politisk lederskap og viljen til å handle i en verden som roper etter mer naturvennlighet. Situasjonen for de store rovdyrene i Norge er svært kritisk, og det er stor grunn til å frykte for deres fremtid om sittende regjering blir sittende.
