I tidligere tider trodde de fleste at rovpattedyr og rovfugl var skadelige for andre viltarter. Begrepet «skadedyr» var godt innarbeidet blant både viltforskere og jegere langt inn i vårt århundre, og disse dyrene ble bekjempet med alle mulige midler.
Rovviltbekjempelsen førte ganske raskt til kraftige bestandsnedganger hos de mest sårbare artene. De «matnyttige viltartene» økte imidlertid ikke tilsvarende. Dessverre opplever vi i dag at en del av det gamle tankegodset fortsatt sitter godt forankret i enkelte jegermiljøer.
Etter hvert som ny kunnskap har kommet til, har holdningene til rovdyrene sakte, men sikkert endret seg. Viltbiologer har gradvis avslørt hvordan rovdyr og byttedyr innbyrdes påvirker hverandre. Mens antallet byttedyr styrer mengden av bytteetere, har disse predatorene en viktig betydning ved at deres jakt styrer atferd og oppførsel hos byttedyrene. Rovdyr kan f.eks. hindre for store konsentrasjoner av byttedyr, noe som igjen reduserer faren for smittespredning blant byttedyrene. Spredning av byttedyr vil i tillegg hindre overbeiting på vegetasjonen.
Ny kunnskap om bytteeternes rolle i naturen fjernet grunnlaget for den utstrakte rovdyrbekjempelsen som tidligere fant sted, og skapte samtidig en faglig begrunnelse for hvorfor disse artene måtte sikres som viktige og naturlige deler av faunaen. For enkelte arter kom denne erkjennelsen i siste liten, og bare totalfredning har muliggjort at disse rovdyrene har overlevd i Norge. For havørn, kongeørn og hubro har fredning opplagt hatt positiv virkning på bestandene. Rovdyr som ulv og bjørn ble imidlertid funksjonelt utryddet i vårt land, men er nå i ferd med å komme tilbake som norske ynglearter takket være forvaltningen og bestandsutviklingen i våre naboland.
Erkjennelsen av samspillet i naturen og betydningen av å bevare det biologiske mangfoldet er i dag det bærende element i all moderne viltforvaltning. Viltloven slår fast at naturens artsrikdom og produktivitet skal bevares for ettertiden. I tillegg har Norge inngått internasjonale samarbeidsavtaler om å sikre alle truete arter i reproduserende og levedyktige bestander på norsk jord. Dette forplikter, og betyr at også de store rovdyrene bjørn, ulv, jerv og gaupe må sikres plass som naturlige deler av norsk fauna. Disse artene står sentralt i forvaltningen, ikke bare fordi de er blant våre mest truete dyrearter, men også fordi de skaper konflikter i forhold til husdyrholdet.
I dag er presset fra næringssiden mot forvaltningen og politikerne større enn noen gang, og behandlingen av disse rovdyrene i årene som kommer blir en viktig prøvestein på om vi virkelig mener noe med våre lovtekster og vedtak om å sikre vår naturarv. Klarer vi ikke å ta vare på de mest kontroversielle artene, kan vi heller ikke være overbevist om at resten av naturen og dyrelivet har noen framtid når konflikter oppstår.
Det handler om å sikre en del av vår nasjonalarv.
