Foreningen Våre Rovdyr har gitt forhåndsinnspill på revideringen av forskriften for jakt- og fangsttider. Hele innspillet kan du lese i sin helhet her.
Forhåndsinnspill ifb. revidering av forskrift om jakt- og fangsttider
Det vises til e-post fra Miljødirektoratet av 15.01.2021 med referanse 2021/197 og medsendt brev fra Miljødirektoratet av 14.01.2021 under overskriften Invitasjon til forhåndsinnspill ifb. revidering av forskrift om jakt- og fangsttider samt e-post av 01.02.2021 med NINA-rapport 1917 (Statusoversikt for jaktbart småvilt. Bestandsstørrelser og utviklingstrender siste 5 år).
Foreningen Våre Rovdyr (FVR) arbeider fortrinnsvis med rovpattedyr og rovfugler. Innen organisasjonen befinner det seg imidlertid kompetanse og kunnskap også om andre dyregrupper samt naturvernspørsmål og forvaltningssaker. Derfor har FVR – som under tidligere tilsvarende høringsrunder – et solid grunnlag for å bidra med høringskommentarer i tilknytning til forskrifter om jakt- og fangsttider for ulike arter.
I e-posten fra Miljødirektoratet av 01.02.2021 blir det opplyst at NINA-rapport 1917 er å anse som en ferdig utarbeidet rapport. FVR vil påpeke at denne rapporten er preget av mange skrivefeil og mangler. I tillegg var det oppgitt ufullstendig mailadresse i høringsbrevet. Dette til opplysning.
Viktige avsnitt i naturmangfoldloven
En sentral faktor knyttet til jakt og fangst er Lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven). Her står det bl.a.:
«Høsting kan bare tillates når best tilgjengelig dokumentasjon tilsier at arten produserer et høstingsverdig overskudd.
Ved avgjørelsen om å tillate høsting og om fremgangsmåten ved høsting skal det videre legges vekt på artens funksjon i økosystemet og den virkning høstingen kan ha på det biologiske mangfold for øvrig. Det skal også legges vekt på artens betydning for næring eller rekreasjon, høstingstradisjon i vedkommende område og på skade som arten gjør.»
Begrepet «overskudd» er benyttet i mange sammenhenger når det gjelder jakt og biologiske prosesser. Et velkjent utsagn er «høsting av naturens overskudd». Dette er ofte benyttet innen jegerkretser. Det produseres imidlertid ikke noe «overskudd» i naturen. Alt biologisk materiale inngår i økosystemer hvor ingenting går til spille. Den gamle myten om at man skal høste av naturens «overskudd» er et utsagn som opprettholder forestillingen om at jegere gjør en form for nytte eller opprydding ved å utøve sine aktiviteter. I utgangspunktet klarer naturen seg best uten menneskelig innflytelse. Men vi mennesker kan høste av naturen selv om den ikke produserer noe såkalt «overskudd».
Naturmangfoldlovens ordlyd «Det skal også legges vekt på artens betydning for næring eller rekreasjon» er relevant i tilknytning til jakt- og fangsttider. Det er ikke minst faktoren rekreasjon som er interessant i denne sammenheng. Befolkningens opplevelse av og tilknytning til dyrelivet i ulike sammenhenger er særdeles viktig i forbindelse med rekreasjon. Flere undersøkelser av våre friluftsaktiviteter (jf. bl.a. https://www.ssb.no/a/publikasjoner/pdf/sa38/Kap9.pdf og https://www.nina.no/archive/nina/PppBasePdf/oppdragsmelding/309.pdf – se spesielt Tabell 5 på s. 22) viser at jakt utgjør en svært liten andel av hva nordmenn foretar seg ute i naturen i rekreasjonssammenheng. Dette gjenspeiles i antall aktive jegere i Norge som utgjør kun 2,5 % av befolkningen (statistikk fra SSB pr. 2020). Blant alle menn i Norge mellom 16 og 85 år utgjør antall jegere 6 % av befolkningen. Da er altså alle yngre og eldre mannlige personer samt alle kvinner utelatt. Dyrelivet er i utgangspunktet besittelsesløst – altså at ingen i Norge (verken jegere eller ikke-jegere) kan pårope seg noe eierskap til landets fauna. Dette går klart fram av vår lovgivning – jf. hva som skjer med eksempelvis en elg som blir kjørt ihjel av en bilist. Dette dyret tilfaller staten – og ikke bilisten eller grunneieren. Men man kan snu dette forholdet på hodet å si at dyrelivet i Norge representerer et felles eie for hele befolkningen (jf. grunnloven). Da er tallene 2,5 % og 97,5 % interessante. Alle norske borgere har rett til å ha synspunkter på og oppfatninger i forhold til dyrelivet.
Også faktoren næring er viktig i tilknytning til naturmangfoldlovens ordlyd «Det skal også legges vekt på artens betydning for næring eller rekreasjon». Innen ulike landsbruks-, utmarks- og jegermiljøer er det ingen eller minimal fokus på betydningen det levende dyrelivet representerer for allmennheten. Her er det primært høsting som er av interesse. I vårt land er det langt flere mennesker (det mangedobbelte) som drar ut i naturen for å oppleve skaperverket, biomangfoldet og dyrelivet enn de som er opptatt av jakt og fangst (jf. litteraturhenvisningene ovenfor). Over hele landet deltar folk på fugleturer og andre utflukter for å kunne glede seg over faunaen og naturen i ulike sammenhenger. Det er et stort potensiale for å kunne bringe enda flere mennesker ut for å ta del i disse opplevelsene. Noe av denne aktiviteten har nå blitt en del av næringsbasert virksomhet. Økoturisme med tilbud om faunasafari er en økende næring også hos oss. I Norge har særlig hvalsafari og ørneturisme blitt populært både blant landsmenn og utlendinger, men det finnes også tilsvarende arrangementer for å se på arter som elg og moskusfe. Godt kjent er de guidete turene på Svalbard der turister kan studere isbjørn, hvalross, ulike hvaler og øvrige arktiske pattedyr- og fuglearter. I Sverige er en av de største attraksjonene de rastende tranene ved Hornborgasjön som hvert år samler ca. 150.000 tilreisende. Muligheten for safariutflukter for å oppleve de fleste dyr i norsk natur – også de jaktbare viltartene – er i høy grad til stede.
Blant de 2,5 % av befolkningen som er aktive jegere er det jakt på hjortevilt og ryper som dominerer. Jakt i Norge kan utøves gjennom hele året og i nesten all utmark inkludert verneområder. Viltet som kan etterstrebes året rundt er introduserte arter. Det foregår også jakt på de fire store rovpattedyrene nærmest året rundt, særlig når det gjelder ulv. Norge er blant få land i vår del av verden som driver systematisk forfølgelse og jakt på rødlistede arter. Dette skaper konflikter. En av grunnene er at det store flertallet av befolkningen er positive til de store rovviltartene.
Med utgangspunkt i andelen aktive jegere i Norge i forhold til befolkningen er det viktig at ansvarlige viltmyndigheter også tar hensyn til det store flertallets interesser knyttet til forvaltningen av de ulike arter – både jaktbare og ikke jaktbare. Det er avgjørende for at jaktutøvelse kan finne sted og aksepteres også i framtiden.
Kommentarer til de ulike artene
Ærfugl
Siden både den norske og øvrige europeiske bestanden av ærfugl har gått tilbake i antall de siste årene – noe som har ført til at den befinner seg på den norske rødlista – bør all jakt på arten opphøre. Ærfugl befinner seg i kategorien sårbar på den europeiske rødlista. Det kan ikke være noe mål for norske miljømyndigheter å redusere antall individer av rødlistearter ytterligere.
Svartand
Arten har gått tilbake i antall i flere deler av landet og befinner seg på den norske rødlista. Jakt på svartand i Norge foregår kun i Østfold, men bør nå avvikles helt også der.
Siland og laksand
Det er uheldig at norske forvaltningsmyndigheter fortsatt ikke er i stand til å kreve at felling av fiskender skal innrapporteres på artsnivå. Et grunnleggende krav bør være at norske jegerne er i stand til å skille disse to andeartene fra hverandre både før og etter at de er skutt. Denne praktiseringen i tilknytning til jaktutøvelse på fiskender har funnet sted i mange år og viser hvor lite profesjonell deler av norsk naturforvaltning er.
Lirype og fjellrype
De to rypeartene har naturlig nok kommet på den norske rødlisten på grunn av markert bestandsnedgang den siste tiden. Sammmenligner man de siste års fellingstall med hva som ble skutt for bare noen tiår siden ser man tydelig denne negative utviklingen. På 1980-tallet ble det skutt rundt 700.000 ryper årlig i Norge. Så sent som på slutten av 1990-tallet ble det årlig felt rundt 500.000 ryper i vårt land – hvorav ca. 300.000 liryper og ca. 200.000 fjellryper. I 3-årsperioden 2008-09 til 2010-11 ble det i snitt skutt ca. 195.000 ryper pr. sesong – hvorav ca. 130.000 liryper og ca. 64.000 fjellryper. Gjennomsnittlig fellingstall for de to artene gjennom de siste fem jaktsesongene er 170.970 fugler. Tilsvarende tilbakegang ser man også når det gjelder fellingstallene på orrfugl og storfugl. Ryper er dessuten nøkkelbyttedyr for flere predatorarter som rovfugler og ugler. Det som er betenkelig er at viltmyndighetene ikke har innført restriksjoner av betydning i forbindelse med rypejakten etter at artene ble inkludert på den norske rødlisten. Det bør finne sted for den kommende 5-årsjaktperioden. Et viktig tiltak i denne sammenheng vil være å begrense eller fjerne den ødeleggende vinterjakten på disse artene. Blant andre tiltak som kan virke positivt på rypebestandene er jakt uten hund.
Fasan
Jakttiden på fasan i Norge er fra 1. til 15. oktober. Det er påfallende at norske viltmyndigheter ikke ønsker innrapportering av felte fugler etter jakten. Det bør finne sted. Arten er introdusert i vårt land. Miljødirektoratet har iverksatt et strengt forvaltningsregime med omfattende jakttidsperioder for de fleste introduserte arter i Norge. Dette skyldes bl.a. frykt for at det naturlige artsmangfoldet skal bli skadelidende ved at noen av disse fremmedartene skal øke i antall eller etablere seg i faste bestander i vårt land. Når det gjelder fasan blir ikke denne forvaltningsstrategien fulgt opp. Dette skyldes hensyn til spesielle grupperinger som via regulerte dispensasjoner får anledning til bl.a. å sette ut fasaner og vaktler i tilknytning til jaktinteresser. En slik foranstaltning representerer også dyrevernmessige aspekter. Disse dispensasjonsordningene må opphøre og jakttiden på fasan bør forlenges betydelig.
Storskarv
Med utgangspunkt i tilbakegangen i bestanden av nominatunderarten P. c. carbo bør jakt i saltvannslokaliteter opphøre. Norge har dessuten et internasjonalt ansvar for å ta vare på denne formen. Det bør også vurderes om jakt på arten i ferskvannslokaliteter bør begrenses siden de to underartene som opptrer i vårt land ikke eller vanskelig lar seg bestemme i felt.
Toppskarv
Det har de siste tiårene foregått en betydelig ulovlig jakt på arten. Statistikk fra slutten på 1990-tallet og fram til 2020 viser at flere tusen toppskarver er skutt i fylker der de er fredet. Ansvarlige viltforvaltningsmyndigheter har ikke foretatt seg mye for å stanse disse ulovlighetene. Dette bør det tas nødvendige grep for før den neste 5-årsjaktperioden fra 01.04.2022.
Heilo
Bestanden av heilo har gått tilbake i antall i perioden 2010-19. De siste fem årene har bestanden vært stabil. Det ble skutt 500-1.000 fugler årlig i Norge på 1980-tallet. De siste to jaktsesongene var fellingstallene henholdsvis 50 og 40 individer. Det viser en høstningstradisjon som er i ferd med å bli borte. Følgelig er det ikke lenger behov for å opprettholde jakten på denne arten, som kun omfatter et svært begrenset antall jegere. Om man tenker seg at de 40 heiloene skutt i jaktsesongen 2019-20 involverte 40 jegere (0,03 % av antall aktive jegere og 0,007 % av befolkningen) ville det representere en kjøttvekt på 40 gram pr. person. Den samlede vekt på kjøttutbyttet av skutte heiloer i 2019-20 blir ca. 1,6 kilo. Det er meningsløst – og pinlig – at norske viltforvaltere skal bruke betydelig med tid og ressurser på å tilrettelegge for jakt på en art som heilo bare for å tilfredsstille en drøy håndfull jegeres interesser som i løpet av en jaktsesong ender opp med en matauk på halvannen kilo kjøtt. Dette dreier seg om anstendighet og den posisjonen Norge ønsker å ha i internasjonal sammenheng når det gjelder natur- og miljøpolitikk. Det er nå på tide at norsk viltforvaltning tar et grep og avvikler jakten på denne arten i Norge.
Enkeltbekkasin
De siste årene har bestanden av enkeltbekkasin i Norge vært stabil. I 1972-73 ble det skutt ca. 19.000 individer av denne arten ivårt land. På midten av 1980-tallet hadde fellingstallene blitt redusert til rundt 3.500 individer pr. sesong. Fellingstallet i 2010 var 260 individer. Antall felte enkeltbekkasiner de siste 10 årene har vært synkende og variert mellom 0 og 180 individer. I jaktsesongen 2019-20 ble det skutt 60 enkeltbekkasiner i vårt land. Det tilsvarer en samlet kjøttvekt på 1,33 kilo – altså rundt 10 % av kjøttvekten på én rådyrkalv. Dette viser at også denne høstningstradisjonen er i ferd med å forsvinne. Følgelig er det meningsløst å opprettholde jakten på denne arten som kun omfatter et svært begrenset antall jegere i forhold til øvrige aktive jegere og ikke minst i forhold til den norske befolkning. Det er titusener av mennesker i vårt land som gleder seg over å oppleve levende enkeltbekkasiner og andre våtmarkfugler i naturen. Nå er det på tide at forvaltningen av disse artene begynner å rette seg litt mer inn i forhold til holdningene og interessene blant det store befolkningsflertallet. En videre jakt på enkeltbekkasin i Norge vil bidra til større avstand mellom snevre jaktinteresser og allmennhetens interesse for natur og dyreliv.
Gråtrost og rødvingetrost
Det er uheldig at norske forvaltningsmyndigheter ikke har vært i stand til å kreve at felling av gråtrost og rødvingetrost skal innrapporteres hver for seg. En forutsetning for moderne viltforvaltning er at den skal skje på artsnivå. Et grunnleggende krav burde ha vært at norske jegerne hadde vært i stand til å skille disse to trosteartene både før og etter at de ble skutt. Trostejakt har lange tradisjoner i vårt land. I tidligere århundrer var det særlig snarefangsten som hadde et stort omfang. Fellingstallene på 1970-tallet lå stort sett mellom litt over 100.000 fugler og opp til om lag 170.000 fugler pr. år. I sesongen 1974-75 ble det felt 211.700 troster i Norge. Selv om flere arter var jaktbare på dette tidspunktet viser de siste tiårs fellingstall at trostejakten har blitt betydelig redusert. På slutten av 2000-tallet ble kun litt over 10.000 fugler skutt pr. sesong. Med et stadig synkende antall skutte troster på landsbasis gjennom de siste årene – med litt over 3.000 individer i jaktsesongen 2019-20 – kan man stille spørsmål om behovet for å fortsette denne artsbeskatningen. Dette viser at også denne høstningstradisjonen langt på vei er i ferd med å forsvinne. Som mattilskudd i norske husholdninger er trost derfor ikke lenger noen betydelig faktor. Kjøttvekten på en rødvingetrost er om lag 15 gram. Det skal følgelig ganske mange rødvingetroster på et middagsbord for å mette en norsk gjennomsnittsfamilie. FVR er av den oppfatning at det ikke er behov for å fortsette jakten på gråtrost og rødvingetrost i Norge. Det meste av beskatningen på disse artene i vårt land har de siste årene primært vært en sports- og fornøyelsesjakt.
Nøtteskrike, skjære, kråke og ravn
Kråkefuglene representerer en viktig del av økosystemene, bl.a. som byttedyr for predatorer og reirbyggere for falker. Det er svært uheldig at jakten foregår fra tidlig høst til ut februar – for ravnens del helt til 15. mars i Troms og Finnmark. Dette innebærer at norske viltmyndigheter tillater jakt på kråkefugl inn i hekkeperioden. Jakten på kråke og ravn bør avsluttes 23. desember. Beskatningen av nøtteskrike og skjære har gjennom lang tid vært uten betydning i forbindelse med anskaffelse av menneskeføde, og FVR ser ikke noe behov for å fortsette jakten på disse to artene.
Røyskatt
Fangst på røyskatt hadde tidligere betydning knyttet til etterspørselen av artens vinterpels (hermelin). På 1920-1930-tallet eksporterte Norge opp til 25.000 skinn årlig. Men denne høstningstradisjonen har langt på vei opphørt, noe jaktstatistikken gjennom de siste tiårene viser. Antall drepte røyskatter pr. år i Norge i perioden fra 2010-11 til 2019-20 varierte mellom 730 og 2400 individer – med et gjennomsnitt på 1.570 dyr i jaktperioden 2012-17. Nåtidens etterstrebelse er først og fremst en rekreasjons- og sportsjakt hos et fåtall personer. Røyskatten er en smågnagerspesialist og representerer således ingen trussel knyttet opp mot næringsinteresser. Under fangst av røyskatt blir det naturlig nok også drept snømus, som er en fredet art. FVR er av den klare oppfatning at det ikke er noe vektig grunnlag for å fortsette etterstrebelsen av røyskatt og ber om at arten tas ut av forskriften.
Mink
Minken er en introdusert art i Norge og det var landbruksinteressene som sørget for at den fikk fotfeste i vår natur. Dette har ført til ødelagte økosystemer over hele landet. Tilbakegangen i hekkebestandene i fuglefjell og på andre sjøfugllokaliteter grunnet mink er spesielt kjent. De siste 10 jaktsesongene er det avlivet om lag 5.000 mink årlig i Norge. Dette tallet kunne vært langt høyere om norske viltmyndigheter i ulike sammenhenger hadde stimulert norske jegere til å øke uttaket av dette mårdyret. Det er å håpe at dette skjer de kommende år. Spesielle tiltak med uttak av mink de siste årene har vært vellykket og har ført til at arten periodevis har blitt borte på enkelte kystøyer. Det har ført til rask reetablering av hekkende måker og terner på ulike lokaliteter. Om norske jegere virkelig vil gjøre nytte for seg så vil det være å bidra til økt innsats for målrettet jakt på denne introduserte arten.
Grevling
For perioden fra 2010-11 til 2019-20 varierte de årlige fellingstallene for grevling mellom 2.400 og 3.300 individer. Etterstrebelse av denne arten representerer primært en hobby- og fornøyelsesaktivitet basert på forestillinger tilhørende fortidens tankegods. Drepte dyr blir verken utnyttet i tilknytning til pels eller kjøtt. Jakttiden på arten strekker seg helt til slutten av januar. Gjennom vintersøvnen er aktiviteten utenfor hiene begrenset. Ungene fødes i januar-mars. Jakttiden strekker seg følgelig inn i artens yngleperiode. Om det er behov for avlivning av grevling kan skadeviltforskriften benyttes. Den ordinære jakttiden bør i det minste avsluttes senest ved utgangen av november.
Hare
Hare har naturlig nok kommet på den norske rødlisten på grunn av markert bestandsnedgang den siste tiden. Sammmenligner man de siste års fellingstall med hva som ble skutt for bare noen tiår siden ser man tydelig denne negative utviklingen. På midten av 1970-tallet ble det skutt ca. 63.000 harer årlig i vårt land. Tallet for jaktsesongen 2010-11 var ca. 20.000 individer. Deretter avtok fellingstallene til om lag 13.000 skutte dyr i jaktsesongen 2019-20. Hare er en nøkkelart for flere predatorarter i økosystemene. Det som er betenkelig er at viltmyndighetene ikke har innført restriksjoner av betydning i forbindelse med harejakten etter at arten ble inkludert på den norske rødlisten. Det bør finne sted for den kommende 5-årsjaktperioden.
Ekorn
På 1920-tallet ble det eksportert over 500.000 ekornskinn årlig fra Norge til utlandet. I toppåret 1935 var tilsvarende tall hele ca. 560.000. Den gangen representerte gråverk en viktig handelsvare og betydelige økonomiske verdier. Slik har det ikkje vært de siste tiårene. Under jaktsesongene fra 2010-11 til 2019-20 ble det kun skutt mellom 800 og 1.800 dyr i vårt land. Det viser en høstningstradisjon som er i ferd med å bli borte. Følgelig er det ikke lenger behov for å opprettholde jakten på denne arten, som kun omfatter et begrenset antall jegere. Ekorn er primært knyttet til gammelskog, som det blir stadig mindre av i Norge. De tetteste bestandene er derfor i skogpartier i og nær bebyggelse. Her representerer artens opptreden et positivt element i mange menneskers tilværelse. Jakt i disse områdene er derfor uaktuelt eller urimelig. Ekorn som menneskeføde har heller ingen tradisjoner i vårt land. FVR vil be om at jakttiden for ekorn tas ut fra forskriften.
Bever
FVR har ved tidligere anledninger uttalt seg om beverjakten i Norge. De viktigste anførsler er at jakttiden generelt må opphøre ved utgangen av februar, med mulighet for 14 dagers dispensasjon for enkeltområder. Det er ikke bare beverens yngletid som teller, men også hensynet til allmenne interesser. Den eksisterende jakttiden innebærer at beverhunner med store fostre og fødeklare unger kan felles lovlig. Dette er klart i strid med yngletidsfredningen. Dagens beverjakt er følgelig en skamplett for Norge.
Vennlig hilsen,
Ingvild Elise Ihle
Daglig leder
Foreningen Våre Rovdyr
