Det er ikke et samfunnsoppdrag å redusere truede rovdyr i norsk natur.
Skrevet av:
Siri Martinsen | Noah – For dyrs rettigheter
Arnodd Håpnes | Naturvernforbundet
Marte Conradi | WWF
Berit Lind | Foreningen våre rovdyr
(dette innlegget sto første gang på trykk i Nationen 14.06.2018)
Nationens leder 2. juni mener de undertegnede organisasjonene må akseptere enten pest eller kolera for den sterkt truede jerven. Vårt felles brev til Klima – og miljødepartementet er nettopp et forsøk på å løfte frem utidigheten i å bruke stadig mer uetiske og unormale jaktmetoder mot truede rovdyr.
Det er positivt at Nationen er enig med oss i at det ikke er noen grunn til å tøye grensene for hva vi mennesker kan tillate oss å gjøre mot ville dyr – verken i regelverk eller etikk. Men der Nationen hevder at man for jakte på de store rovdyrene likevel kan tillate å tøye strikken fordi de er spesielle, må vi komme til motsatt konklusjon.
Det spesielle ved de store rovdyrene, inkludert jerven, er ikke at de skal måtte tåle å utsettes for større jaktpress. Snarere tvert imot er det at de store rovdyrene er totalfredet i Norge, de har krav på beskyttelse etter Bernkonvensjonen, og at de til tross for dette uten unntak holdes nede på et nivå hvor de er dømt til å være truet i uoverskuelig tid, uten mulighet til å øke til et levedyktig nivå.
Nationen legger til grunn i sin leder en forutsetning om at lisenskvoten på jerv må fylles. Men når vi vet at kvotene som oftest settes urealistisk høyt av rovviltnemndene, er dette en forutsetning som aldri vil la seg oppfylle.
I 2017 var den nasjonale bestanden på 30 ynglinger, langt under vedtatt bestandsmål, som følge av mange hiuttak. For å få et tilnærmet anslag over antall dyr i jervebestanden, inkludert ungdyr og eldre dyr som ikke yngler inneværende år, skal man multiplisere antall ynglinger med 6,3. Dersom man gjør det for 2017, var det igjen 189 jerv etter hiuttakene.
Rovviltnemndene fattet en samlet lisensfellingskvote på 113 dyr, altså 60 prosent av bestanden. Dette er verken bærekraftig eller etisk holdbart å innføre mer inngripende jaktmetoder for å ta ut over halvparten av bestanden av truede og vernede arter.
Et enda mer ekstremt eksempel på hvordan kvotesettingen fungerer i praksis, var da rovviltnemnda i region 8 (Troms og Finnmark) i 2013 vedtok en kvote på 60 jerver, av en registrert bestand i regionen på 56 dyr. Med kvoter som overstiger det totale antallet dyr i regionen faller det på sin egen urimelighet at det er mangel på effektive jaktmetoder som er kjernen i problemet.
Når rovviltnemndene først setter urealistisk høye kvoter, for så å hevde at jakta ikke fungerer effektivt nok når kvoten ikke fylles og krever nye, etisk uakseptable og unormale jaktmetoder, mener vi at forvaltningen av denne norske ansvarsarten har snudd i en svært problematisk retning.
Lisensjakt er ikke et samfunnsoppdrag slik Nationen hevder. Lisensjakt verken lønnes eller organiseres av staten, men er en form for alminnelig jakt som hvem som helst med lisens kan utføre.
For å oppfylle Bernkonvensjonen må det gjøres innenfor rammene av hva som er bærekraftig for truede bestander av ville dyr, og med metoder som ikke ligner hverken pest eller kolera.
