Forvaltningen av de store rovviltartene i Norge er særpreget ved sin politiske forankring.
Rovviltpolitikken bygger på Bondevik-regjeringens stortingsmelding fra desember 2003, samt Stortingets behandling av meldingen i 2004 gjennom innstilling fra energi- og miljøkomiteen og et forlik mellom et flertall av partiene. De sentrale føringene er innarbeidet i Viltloven og senere naturmangfoldloven gjennom forskrift om forvaltning av rovvilt. Den nåværende samarbeidsregjering har i tillegg enkelte retningslinjer nedfelt i sine to regjeringserklæringer.
Forvaltningen av de store rovviltartene i Norge er særpreget ved sin politiske forankring. Tydeligst kommer dette til syne ved at det er landets overordnede politiske ledelse som i praksis har definert det biologiske begrepet «levedyktig bestand» for de ulike artene.
Det kommer også fram gjennom nedgraderingen av de administrative og faglige delen av statsapparatet til fordel for politikerstyrte utvalg basert på fylkeskommunal representasjon – de såkalte regionale rovviltnemndene. Nemndene er løselig underlagt Miljøverndepartementet, og samlet innebærer dette at regionale politiske organer meisler ut vilkårene for rovviltet innenfor de overordnede rammer som er gitt av Storting og regjering og med bistand av et faglig forvalterapparat (direktorat og fylkesmenn) som i hovedsak fungerer som sekretariater.
Miljødirektoratet har blant annet formulert følgende om verdigrunnlaget for forvaltning av viltet:
«I Norge har vi et prinsipp om at ingen eier det levende viltet. I dette prinsipp ligger også en anerkjennelse av viltets egenverdi, og rett til eksistens. Vi har derfor nedfelt bevaringsansvaret i vårt lovverk, og tillater kun inngrep i bestandene der dette ikke kommer i konflikt med bevaringsperspektivet.»
